KLASSEKAMPEN: Vitalt: Serie om sagakongene slipper historikerne fri.

FRODIG LITTERATUR
Saga Bok og Spartacus forlag har startet et fruktbart samarbeid der flere historikere er blitt invitert til å skrive om våre konger, fra Harald Hårfagre til Sigurd Jorsalfare. Jeg har hatt gleden av å lese tre av verkene i serien: Torgrim Titlestads «Eirik Blodøks», Øystein Mortens «Magnus den gode» og Bjørn Bandliens «Olav Kyrre». Verkene har et enhetlig preg i design og størrelse (160-225 sider). De er skrevet i et lett og effektivt språk og har ved begynnelsen av hvert bind en kort tekst, der det blir redegjort for premissene biografene har arbeidet under. Forfatterne har skrevet slik at lesere uten store kunnskaper om norsk middelalderhistorie vil ha glede av stoffet. Men også den erfarne leser vil merke seg at fakta man vanligvis ikke ser i historiebøker, er tatt med.

Forfatterne har skrevet slik at lesere uten store kunnskaper om norsk middelalderhistorie vil ha glede av stoffet. Men også den erfarne leser vil merke seg at fakta man vanligvis ikke ser i historiebøker, er tatt med.

For å komme nærmere sagakongene har forfatterne trukket fram særlig britiske og skandinaviske kilder når empirien er mangelfull eller ikke-eksisterende. Tidligere har man nesten utelukkende støttet seg på materiale fra Island og Norge. «Fagerskinna», «Morkinskinna» og «Kringla Heimsins» (også kjent som Snorres kongesagaer) er frodig og god litteratur,  skrevet med et relativt solid historisk belegg, men altså, også med åpenbare mangler.

Det jeg finner særlig vitalt i serien så langt, er at den redigeres ut ifra prinsippet om at forfatterne hele tiden diskuterer forskjellige fortolkninger. For eksempel i Torgrim Titlestads «Eirik Blodøks» er det en spennende drøfting om en av vårt lands viktigste kvinner: Titlestad
trekker fram dronning Gunnhilds innflytelse over Eirik (cirka 897?954) og norsk historie på en klok og innsiktsfull måte. Hun er nesten ikke nevnt i tidligere historiebøker.

Dronning Gunnhild var same og en politisk begavelse. Bjørn Bandlien gjør noe av
det samme i sin skildring av Olav Kyrre (1067?1093). Etter det største nederlaget i norsk
historie, slaget ved Stamford Bridge (1066), der Harald Hardråde, Olavs far, dør, spør
Bandlien seg hvordan avtalen mellom seierherren Harold Godwinsson og taperens sønn
virkelig var: «En del av avtalen mellom kong Harold og Olav må ha vært at resten
av skipene skulle bli igjen i England. De angelsaksiske kongene hadde aldri hatt
spisskompetanse på å bygge raske skip for militære formål, og et par hundre havgående
skip i god stand må ha vært et svært dyrebart krigsutbytte for kong Harold. Han anså det
nok også som kompensasjon for ødeleggelsene nordmennene hadde etterlatt seg i
Yorkshire og Scarborough».

Bandlien inviterer leseren til å følge, eller forkaste, hans resonnement. Olav Kyrre er en av Norges mest imponerende konger. I 26 år styrte Olav landet, etter at han, 17 år gammel, maktet å samle de overlevende nordmennene etter slaget i 1066, der Norge mistet mesteparten av sitt aristokrati. Etter hjemkomsten hadde Olav ett mål for øye: å legge grunnlaget for en ny vekst og velstand.

I Olavs tid var det ikke kriger og herjinger i Norge. Snorre Sturlasson avspiser Olav Kyrre med knappe to sider i «Kringla Heimsins». Et verk som legger desto mer vekt på de mer stridbare konger i vår historie, for eksempel Olav den hellige.

Olav Kyrre var kongen som ledet Norge fra vikingtid og inn i middelalderen. Han var
ikke bare lærd og språkmektig, men hadde hele tiden folkets interesser for øye, noe
Bandlien viser på en fin måte.

De tre verkene har det til felles at de er nyanserte og setter kongene inn i en større politisk-historisk sammenheng enn det som har vært vanlig blant norske historikere. Dette gjelder for
eksempel Øystein Mortens skildring av Magnus den Gode (1024?1047). I likhet med Eirik Blodøks, som levde i skyggen av sin fars, Harald Hårfagres, meritter, gjaldt dette i enda større grad Magnus, Olav den Helliges eneste sønn. Én ting er å være konge, men i tillegg stadig å få høre om farens stadige nye undre etter hans død, må ha vært en særegen opplevelse.

Kjære leser, det er gledelig at vi har fått en så lovende serie som «Sagakongene», som, i likhet med den nylig utkomne «Norvegr: Norges historie» (red. Hans Jacob Orning), retter blikket utenlands, for å forstå mer av  våre gamle konger og oss selv.

Anmelt av Thorvald Steen

Del på facebook

---

Tilbake til nyheter